Klassifisering av ståltau etter overflateforhold

1. Fosfatbelagt ståltau, også kjent som fosfatbelagt ståltau, har et fosfatbelegg som veier 3-60 gram per kvadratmeter. Etter fosfatbelegg tvinnes ledningen direkte til tråder, kjerner og tau uten kaldtrekking. Fosfatbelegget forbedrer overflateslitasjen og korrosjonsmotstanden til taustråden og undertrykker effektivt slitasjetretthet. Mangan eller sink-manganfosfater er foretrukket for fosfaterte ståltau. Etter fosfatbelegg tvinnes ledningen direkte til tau uten å trekke. Fordi fosfatbelegget øker slitestyrken og fosfatbeleggets ikke-ledende natur også forbedrer korrosjonsmotstanden, er levetiden til fosfatbelagte ståltau 2-3 ganger så lang som for glattbelagte ståltau, noe som øker utmattelsesmotstanden betydelig. Fosfaterte ståltau er ikke bare et ideelt alternativ til glattbelagte ståltau, men er også fullt i stand til å erstatte importerte ståltau.
2. Galvanisert ståltau: Dette kan produseres ved varm-dip galvanisering eller elektrogalvanisering. Sinkbelegget gir anodisk beskyttelse for ståltråden, og jo tykkere sinkbelegg, desto sterkere korrosjonsbestandighet.
3. Plast-belagt ståltau: Den ytre overflaten av ståltauet eller trådene er belagt med en viss tykkelse av plast, for eksempel polyetylen, polypropylen eller polyuretan.
4. Glatt ståltau: Dette produseres ved kald-trekking av råmaterialer som har gjennomgått varmebehandling og overflatebehandling. Tråden tvinnes deretter til tråder, en stålkjerne og til slutt et ståltau uten overflatebehandling. Produksjonen startet i utlandet i 1834, og i Kina i 1939 ved Tianjin First Steel Rope Factory.